En kjøpt barndom

Her forrige dagen var jeg en tur i Drammen sammen med mamma. Vi tusla litt rundt, spiste en is og skravla litt. Min kjære mor dro meg med inn på en klesbutikk for barn. Etter om lag fire og et halvt sekund ble jeg pinlig klar over at et klesplagg her koster mer enn hva jeg bruker på mat i løpet av en halv måned (de som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i mat og derfor bruker penger på mat).

Uansett, poenget mitt er at denne bobledressen



fra Jean Paul koster skjorta og halve armen, greit nok siden det er et dyrt merke, men hva skal en fireåring med en Jean Paul-bobledress som ikke passer om tre måneder? Og hva tenker foreldre når de kjøper en Jean Paul-bobledress?

En bekjent av meg har god kjennskap til barn og merkeklær og jeg har hørt skrekkhistorier om 13-åringer som snakker om kjøp av jakker til 3000 kroner og at ”det hadde jo vært praktisk å ha jakken i blå, selv om hun allerede har den i rosa.” Jeg blir fysisk dårlig når jeg hører sånne historier.

Hva slags verdier gir dette barn og unge? Blir du ikke godkjent med mindre den samla verdien på antrekket er over 8000? Hva med de som ikke har råd til dette forbruket? Blir de automatisk satt nederst på rangstigen i enhver sammenheng?

Er det dette som er roten til programmer som ”Luksusfellen” på Tv3? Vi lever i et bruk-og-kast-samfunn, og det ser ikke ut som om vi er på bedringens vei. Dette kommer tydelig fram når det er helt greit for en på 13 å bruke 3000 kroner på en jakke. Det er faktisk mer enn det pc’n min koster. Og hvilken nytte har man av en jakke til 3000 framfor en til 500? Er forskjellen virkelig så stor?

Ja, man kan kanskje si noe på kvaliteten, men for barn er klær en forbruksvare. Det gir ikke mening å kjøpe joggesko til 1500 kroner. Joggesko skal brukes i aktivitet. Skogen tar ikke hensyn til sko bare fordi de er dyre. Søla preller ikke av skoa bare fordi de koster en halv bondegård. Er det da meningen at barn ikke skal leke i de nye joggeskoene, og at skoene bare skal være til pynt? Skal ikke barn få være barn lenger? Skal de heller være en kopi av deg selv som skal leve det livet du aldri fikk leve? Det livet som er fylt med store middagsselskaper hvor de må sitte stille og la de voksne snakke? Tror du barnet ditt er lykkelig så lenge det har joggesko fra Adidas, som må byttes ut neste år, og den berømte bobledressen fra Jean Paul?

Personlig har jeg ikke fått alt jeg peker på. Jeg har hatt det jeg trenger av klær og jeg har fått lov til å slite ut klærne mine gjennom lek. Og det er det det betyr å være barn. Å være fri til å leke uten å tenke på at du har fått grønske på knærne. Ikke bekymre seg over genseren som har fått en rift. Det er det som er barndom. Og det er nettopp det vi må ta vare på. Beklageligvis er det akkurat dette vi holder på å dra rett ned i dass sammen med økonomien, verdier og sosial intelligens.