Rema 10000000

Etter stadige klager på en lite oppdatert blogg har jeg samlet mot/ork til å slenge inn et lite innlegg. Da jeg er fullstendig tom for idéer, fordi flua som vanligvis svirrer rundt i topplokket lider av søvnmangel, vil dette innlegget stort sett omhandle min arbeidsplass: Rema 1000.

Som dere kanskje har fått med dere jobber jeg på Rema 1000 i Svelvik. Før jeg fyrer løs i hytt og hælvette om ditt og datt vil jeg bare understreke at jeg liker jobben min, selvom dette kanskje ikke vil komme så tydelig frem i dette innlegget. Så hvis du på noe tidspunkt snubler inn på bloggen min sjef, så skal du vite at dersom du gir meg sparken for det her er det stor fare for at jeg mister en murstein på bilen din. Unnskyld på forhånd.

Jeg blir stadig forundret over folks, hva skal man si, dumhet, når de er å handler. Dette skjer faktisk av og til..
En dame litt opp i åra (som regel) tusler småforvirra rundt i butikken. Jeg har som alltid på meg rema-buksa (blå med logo på lomma) og rema-skjorta (lyseblå med logo på brystet). Likevel kommer dette eldre kvinneskinnet bort, ser rart på meg og sier: "unnskyld, jobber du her?" Jeg har mest lyst til å svare: "Nei, jeg bare har på Rema-uniform for å gå i ett med omgivelsene for at jeg lettere skal kunne rane tilfeldig forbipasserende." Innvendig ler jeg kjempehøyt, mens jeg utvendig smiler og sier "ja, kan jeg hjelpe deg med noe?" Som regel må jeg fly butikken og lageret rundt for å leite etter noe jeg aldri har hørt om. Det er ganske gøy.

En annen ting som fasinerer (tror ikke det er sånn det skrives, men jaja) meg er de som kommer til kassa med en kurv full av potetgull, boller, sjokolade og smågodt før de til slutt legger på en stusselig appelsin og et Shape-Up blad som om de prøver å gjøre opp for at de har tømt smågodthylla. Innvendig ler jeg så jeg griner, utvendig spør jeg om kunden vil ha pose.
Dette posegreiene er forvirrende saker. Du vet liksom aldri hvem som har med egen pose, og hvem som ikke har det. Etter å ha slått inn varer for over 1000 kroner kikker jeg opp på kunden og sier: "pose?" Kunden ser rart på meg og svarer med en blanding av humor og frekkhet: "tror du jeg får plass til alt det her i lomma eller?" Jeg mumler noe uforstående og slenger opp en haug med poser som jeg lar vær med å ta betalt for. Kunden betaler og jeg begynner på neste kunde. Kunde nr 2 handler også for rundt 1000-lappen så jeg slenger opp et par poser. "Jeg har pose," sier kunden surt og viser meg noen slitte Rimi-poser (snakk om dårlig smak..) jeg mumler noen nye uforstående ord før jeg tar posene tilbake. "Kvittering?" spør jeg til slutt. Selvfølgelig skal han/hun ha kvittering. Og selvfølgelig bruker han/hun en liten evighet på å sjekke at jeg har gjort alt riktig FØR han/hun begynner å pakke ned varene sånn at jeg må begynne å stable varer for at det ikke skal bli mongolang kø i kassa. Morro!

Likevel er det ingenting som kan måle seg med Remaskolen. Et kurs som holdes hvert andre år og som ledes av en hyperaktiv fyr ved navn Paal. Her blir vi sittende i maaaange timer og høre på et foredrag om mat. Dette var svært interessant da vi nærmet oss lunsjtid og vi måtte konsentrere oss ekstra mye for å høre Paals stemme over romlingen fra naboens mage. Herlig. Spesilet bra var det da de viste filmer av en kokk som lagde masse god mat. Alle hadde høye forventninger til lunsjen, og det var nok fler enn meg som var skuffet da lunsjen viste seg å være grove rundstykker med ost. Det var ikke skinke en gang! Også var det no andre greier som smakte skikkelig ekkelt. Men det var kake da, så det gjorde litt opp for det.
Det var en laaaang søndag... That's right! Kurset ble holdt på en søndag. Men det var fryktelig digg når det endelig var ferdig!

Nå høres det ut som om jeg misliker jobben min, men det er feil. Jeg syns det er koselig å treffe på de kundene som alltid smiler, tuller og tøyser. Så det gjør ikkeno at noen av kundene er sure skrothuer. Det gjør bare at vi har noe å snakke om på slutten av dagen!

Jeg er fullstendig klar over at dette er et lite relevant og fryktelig kjedelig innlegg, men jeg har vridd og vrengt hjernen min uten å finne noe interessant å skrive om.. Så dere får holde ut med det her til skrivesperren min har gått over.