18. november

Det er 18. november igjen. Egentlig er dette en helt vanlig dag. Det burde ikke vært en vanlig dag. Det burde vært en bursdag.
Det stikker i hjertet når jeg tenker meg ni år tilbake. Tilbake til samtalen med mamma. Turen til sykehuset. Sorgen som lå som tjukk tåke i rommet. Så tjukk og vond at ingen orket å prate. Alt vi kunne gjøre var å holde rundt hverandre og gråte.

Det er ni år siden i dag.
Jeg tenker ikke så mye på det til vanlig.
At jeg skulle hatt en lillebror til.
Det er sånne ting man fortrenger litt.
Dytter vekk fordi man blir så trist hvis man skal tenke på det hele tiden.
Men i dag er det lov.

Samtidig som at dette er en trist dag, er det også en evig påminnelse om at jeg skal være glad og takknemlig for de flotte menneskene jeg har i livet mitt. For alle søsknene mine som jeg er så ufattelig glad i. Både store og små.
Det vil alltid være en tom stol ved bordet, men vi sitter aldri alene.


For Dag.