Sånn kjapt

Jessda peepz...
Jeg har slutta på skolen.
Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke er klar for studier.
Jeg har lyst til å leve litt først. Få mer livserfaringer og oppleve litt.
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal. Kanskje reise, eller bare jobbe. Hvem vet!?
Anyways...
Jeg har kost meg kjempemasse i klassen, og dere får stå på videre. Jeg hadde definitivt sendt ungene mine på en skole hvor dere er lærere! Og lykke til på eksamen!

Dogs4all

06.05: Alarmen til Guro ringte, og jeg overbeviste Guro om at det gikk fint å sove litt til.
06.30: Alarmen min ringte og det var bare å komme seg opp av senga.
Styr og stell med matpakkesmøring, kaffekoking, hundelufting og dusjing før avgang klokka halv 8. Selvfølgelig kom vi oss ikke avgårde til halv 8! Men da klokka tippa 8 var vi hvertfall på vei mot Lillestrøm og hundeutstilling.
Og det er her jeg sitter nå. Ved dalmatinerklubbens stand på varemessa i Lillestrøm. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har med vesle pc'n og internett. Det her kunne blitt veldig kjedelig, men akkurat nå er det som en helt vanlig forelesning. Bare bedre. Tjo og hei!

Ja, også har jeg slutta på skolen. Jeg var visst ikke klar for studentlivet likevel, og vil heller få litt mer livserfaring før jeg bestemmer meg helt for hva jeg vil bli. Så vet du det!

Feil vei i krysset

Har du noen gang gått deg vill?
Jeg gjorde det i Bergen en gang. Guro og jeg hadde vært på byen og skulle famle oss tilbake til K&M hvor vi bodde de dagene vi var i Bergen. Litt småfull begynte ferden fra byen og oppover/nedover (ikke veit jeg) til der K&M bodde. Vi gikk i omtrent en time før det plutselig slo oss at vi nå skulle vært tilbake, men det var vi ikke.
Vi labbet fortsatt rundt i et spindelvev av veier mens vi fortvilet brukte fjellene til å navigere (tro det eller ei, men det funket faktisk). Begge var sikre på at DEN veien var den riktige veien, men etter hvert ble vi i tvil og måtte til slutt gi opp og ringe 1881. Man skulle tro at det da tok 5 minutter å finne fram, men de ba oss gå oppover noe som ikke virket naturlig i det hele tatt. Vi fulgte deres råd, men ga fort opp og ringte tilbake igjen. Denne gangen fikk vi beskjed om å gå nedover. Vi gikk i en drøy halvtime til, fortsatt med veiledning fra 1881 (som forøvrig blakket oss begge den kvelden...). Etter mye om og men kom endelig fram til noe vi gjenkjente. En shell-stasjon. Men dette skjedde ikke før vi hadde gått rundt i omlag to timer uten anelse om hvor vi skulle. Og når vi endelig kom fram skulle jeg ønske at jeg var hjemme i min egen seng, som da sto i Svelvik.
Og det er omtrent den følelsen jeg har nå. Jeg kunne sverget på at jeg gikk den riktige veien, men nå er jeg veldig usikker. Jeg vet ikke om jeg vil nå den endestasjonen jeg er på vei mot, eller om jeg i det hele tatt klarer å holde meg på rett vei for å komme dit.
Av og til får jeg et blaff av pågangsmot. Det samme blaffet som jeg fikk i Bergen. Det som sa at jeg snart er fremme og at jeg har vært flink og valgt den rette veien, men jeg er ikke så sikker på om dette er riktig vei.

Tanken på alt ansvaret skremmer meg litt, vil jeg egentlig ha så mye ansvar? Vil jeg virkelig sitte å rette prøver eller planlegge undervisning hver kveld?
Dette er selvfølgelig fryktelig kjedelig å tenke på hele tiden, for jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Og denne gangen kan jeg ikke ringe 1881...

Nada

Nå har jeg saumfart hjernen opptil flere ganger i håpet om å finne noe som provoserer meg. Men i dag er det tomt (når du ser bort fra mitt dype elsk/hat forhold til kollektiv trafkk, altså).
Det er absolutt ingenting som gjør at jeg tenker "nei fyfaeninnihælvette-det-der-var-teit". Jeg kjenner at jeg egentlig er litt likegyldig. Litt..
Men det kommer nok tilbake i morgen. Ryktene skal ha det til at klassens norsk-forelesninger er kraftig rammet av en nynorsk-epidemi. Det fryktes at denne epidemien vil ramme flertallet av studentene. Symptomer på at nettopp du har blitt rammet av denne hensynsløse epidemien:
1. Du er uforklarlig søvnig og slapp
2. All tale fra foreleser høres ut som kinesisk eller et annet fremmed-språk
3. Du har en følelse av at hjernen bare er grøt som ikke klarer å suge til seg informasjon

Men frykt ikke! Det finnes opptil flere kurer for å overleve dette:
1. ta notater. Selv om det interesserer deg midt i ryggen kan det faktisk tenkes at du lærer noe som er nyttig å vite før eksamen
2. Blir nr 1 for vanskelig kan du alltids benytte deg av nettets muligheter. 123spill, facebook og youtube er bare noen av mine favoritter. Det lønner seg forøvrig å ha ørepropper hvis man velger den siste.
3. Dersom punkt 1 og 2 er umulig å gjennomføre er det bare å lene seg tilbake, lukke øynene og la søvnen ta overhånd. Det er det eneste fornuftige å gjøre!

Sånn ellers kan jeg dele med dere at jeg i skrivende stund sitter i den nye leiligheten og drikker julebrus<3 mens Pepper ligger i senga mi og sover. Løwli!

Så nå er det bare å pakke ut litt og deretter vente på at det skal bli fredag. For da er det endelig helg! (for de som ikke visste det...)

Den dummest dagen

Nå har det skjedd mye på kort tid. Det føles hvertfall sånn, men det kan være det føles sånn fordi alt har blitt snudd på hodet. Hvertfall delvis.

Lørdag var vi i Oslo med dalmis-Pepper. Gutten hadde blitt invitert til å rusle på catwalken under årets artigste arrangement: "Oslo goes Hollywoof".
Dette er et moteshow arrangert av en amerikaner ved navn Marietta Losada, og konseptet er nytenkende og morsomt. ML, som forøvrig også er designer, har alliert seg med nasjonale og internasjonale designere for å lage et shop til inntekt for Norges Blindeforbund og Lions Førerhundskole.
Personlig syns jeg moteshow virker ganske dritt, men denne kvelden var utrolig morsom. Masse underholdning, samt at en av modellenes tre "show" inneholdt hundene. Og ja, vår Pepper var med på catwalken. Vi var selvfølgelig livredde for at gutten skulle sprinte ned fra scenen med en stakkars modell på slep, men hans oppførsel gikk over all forventning. Han oppførte seg rett og slett eksemplarisk, og jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde en liten stolthetståre i øyekrokken.


Pepper sammen med designer Marietta Losada på den røde løperen. (Ja, det er faktisk jeg som har tatt bildet *stolt*)

Så over til den dårlige nyheten..
Vi har lenge vurdert Pirills helsesituasjon. Hun har kraftig PL (en sykdom i bakbena) og har det veldig vondt når høstværet kommer, hun virker også tydelig deprimert på dager hvor solen ikke skinner fra en skyfri himmel.
Vi har vært mye fram og tilbake angående hva som er best for Pirill kontra hva vi EGENTLIG vil gjøre. Det skal ikke tviles på at denne avgjørelsen er nøye gjennomtenkt og tvilt på over et helt år, men nå var altså tiden inne.
Mandag, i går, kjørte vi til dyrlegen. Her fikk Pirill endelig hvile. Hun krøllet seg sammen til en ball, som hun alltid gjør, kikket opp på Guro og sukket før hun la seg for å sove.
Jeg hadde virkelig aldri trodd at den vesle gneldrebikkja skulle klare å komme så langt under huden på meg, men det har hun klart og det til den store gullmedaljen. Jeg tror ikke jeg har grått så mye noen gang. Det føles hvertfall ikke sånn.
Det er veldig tungt å ikke føle varmen fra den bittelille hundekroppen under dyna, men vi vet at vi har gjort det rette. Hun trenger ikke ha det vondt lenger, og som vi så fint sier det:
Pirill er i hundehimmelen. Der ligger hun på en rosa sky og spiser ostepop mens resten av hundehimmelen behandler henne som deres ukronede dronning.
Og det er akkurat sånn hun skal ha det..


Herligste Pirillen


Dronningduoen <3

<3 Hvil i fred veslebjeff <3

En kjøpt barndom

Her forrige dagen var jeg en tur i Drammen sammen med mamma. Vi tusla litt rundt, spiste en is og skravla litt. Min kjære mor dro meg med inn på en klesbutikk for barn. Etter om lag fire og et halvt sekund ble jeg pinlig klar over at et klesplagg her koster mer enn hva jeg bruker på mat i løpet av en halv måned (de som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i mat og derfor bruker penger på mat).

Uansett, poenget mitt er at denne bobledressen



fra Jean Paul koster skjorta og halve armen, greit nok siden det er et dyrt merke, men hva skal en fireåring med en Jean Paul-bobledress som ikke passer om tre måneder? Og hva tenker foreldre når de kjøper en Jean Paul-bobledress?

En bekjent av meg har god kjennskap til barn og merkeklær og jeg har hørt skrekkhistorier om 13-åringer som snakker om kjøp av jakker til 3000 kroner og at ”det hadde jo vært praktisk å ha jakken i blå, selv om hun allerede har den i rosa.” Jeg blir fysisk dårlig når jeg hører sånne historier.

Hva slags verdier gir dette barn og unge? Blir du ikke godkjent med mindre den samla verdien på antrekket er over 8000? Hva med de som ikke har råd til dette forbruket? Blir de automatisk satt nederst på rangstigen i enhver sammenheng?

Er det dette som er roten til programmer som ”Luksusfellen” på Tv3? Vi lever i et bruk-og-kast-samfunn, og det ser ikke ut som om vi er på bedringens vei. Dette kommer tydelig fram når det er helt greit for en på 13 å bruke 3000 kroner på en jakke. Det er faktisk mer enn det pc’n min koster. Og hvilken nytte har man av en jakke til 3000 framfor en til 500? Er forskjellen virkelig så stor?

Ja, man kan kanskje si noe på kvaliteten, men for barn er klær en forbruksvare. Det gir ikke mening å kjøpe joggesko til 1500 kroner. Joggesko skal brukes i aktivitet. Skogen tar ikke hensyn til sko bare fordi de er dyre. Søla preller ikke av skoa bare fordi de koster en halv bondegård. Er det da meningen at barn ikke skal leke i de nye joggeskoene, og at skoene bare skal være til pynt? Skal ikke barn få være barn lenger? Skal de heller være en kopi av deg selv som skal leve det livet du aldri fikk leve? Det livet som er fylt med store middagsselskaper hvor de må sitte stille og la de voksne snakke? Tror du barnet ditt er lykkelig så lenge det har joggesko fra Adidas, som må byttes ut neste år, og den berømte bobledressen fra Jean Paul?

Personlig har jeg ikke fått alt jeg peker på. Jeg har hatt det jeg trenger av klær og jeg har fått lov til å slite ut klærne mine gjennom lek. Og det er det det betyr å være barn. Å være fri til å leke uten å tenke på at du har fått grønske på knærne. Ikke bekymre seg over genseren som har fått en rift. Det er det som er barndom. Og det er nettopp det vi må ta vare på. Beklageligvis er det akkurat dette vi holder på å dra rett ned i dass sammen med økonomien, verdier og sosial intelligens.

konsentrasjon..

Det er sikkert flere enn meg som en gang eller to har sittet på skolen og hatt problemer med å følge med?
Vel, er det flere enn meg som har tenkt på at de kanskje har litt konsentrasjonsvansker fordi det virker som om det bare er du som ikke klarer å følge med?
Alle andre skriver så tastene spruter. Du tenker at du skal prøve å være like flink som alle de andre og skrur på pc'n. Før du har tenkt noe særlig over det har du logget inn på Facebook. Det var egentlig ikke planen, men det er alltid det første du gjør når du skrur på pc'n, så det faller egentlig helt naturlig å gjøre nettopp det.
Til din store overraskelse ser du at halve klassen er logget på Facebook og at samtlige av dem diskuterer hvor vanskelig det er å følge med. Det kan vel ikke være en tilfeldighet?
Du begynner å lese noen av kommentarene og når du tenker over det ser du hvor mye det stemmer. Det ER vanskelig å følge med når foreleseren eller læreren plutselig skeier ut og prater om ting som virker så langt fra faget at det nesten gjør litt vondt. Og det ER virkelig vanskelig å følge med på PowerPoint-presentasjonen når du ikke klarer å lese det som står fordi bokstavene er for små og teksten for lang.
Det er fryktelig slitsomt og du går glipp av mye fordi du rett og slett ikke klarer å følge med.

Heldigvis er ikke alle forelesninger obligatoriske. Det er nok en del forelesninger jeg personlig velger å ikke møte opp til. Mest fordi jeg ikke blir motivert til å følge med, men også fordi jeg får mer ut av det hvis jeg leser pensum selv. På den annen side kan det kanskje være lettere hvis jeg logger av Facebook og legger inn litt ekstra energi for å luke ut det relevante i forelesningen.
Ja, her er det mange muligheter!